ERIK
LUKASHAUGEN
VI EIER SKOGENE (2018)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN
Skogsmorgen
Vi stamper oss fram mot en bitende vind
i skjær av den siste stjerne.
Hver mann er aleine med et sinn
og alt det han ville så gjerne.
Jeg hører mitt blodige hjerte slå
djupt under tele og frosne strå - -
Vi stamper oss fram … en rad av menn
i skjær av en morgenrøde.
- Å levedet er igjen og igjen
å stå opp fra de døde.
Vi eier skogene
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
Skjønt slektens livs-sti slynget seg
Over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
Skog i stille –
Skog, skog, skog
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda – steinrøysjorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –
Nei, vieier skogene,
slik barnet eier si mor.
Louis Armstrong
Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og duspiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat?
Din skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi. . .
I usle koier
I usle koier
på strå og bar
lå’n far
og far hass far.
I usle koier
på bar og strå
de lå
og lydde te vinden
og tøgg på et skrå.
I usle koier
på vintervang
minsang
frå djupe kjelder
i mørket sprang
Den tonge tona
frå laugg og li
vart mi
så vent inga vise
med lett melodi
Dagene og drømmen
Mitt sinn er en dampende, grosvanger jord
for tankenes avling: Det levende ord.
Men plikter og hverdager kveler det ned,
det får ikke lov til å vekse
og modnes til klarhet og fred.
Jeg tjener for brødet i armod og slit.
Jeg selger min ungdom bit for bit
på dagenes larmende torg.
Men sinnet – det blodig forrådte –
slår brester av lengsler og sorg.
Jeg kjenner de søvnlause nettenes tort:
”Du kunne ha vært … og du kunne ha gjort …
Nå dør du en smertefull åndelig død
mens kroppen din hangler og lever
av dyrekjøpt daglig brød.”
Men over min sti står stjerner hver kveld
og kaller meg mot de fjerneste fjell,
mot målet jeg aldri skal nå.
I stjernene leser jeg gåter
som døden veit svarene på.
Skogenes sang
Den toner så sorgsamt på myr og mo: skogenes sang
Og teksten står skrevet med kveldsgull og glo
der sola bak åsen i vest gikk til ro
over de øde vidder.
Jeg stanser og lyer. Jeg hører en røst: skogenes sang
Et skjelvende fløyt fra et villfugl-brøst
og sildring i bekken og sukk av høst
over de øde vidder.
Velsignet! Velsignet! hver tone som er skogenes sang
Den stiger i sol og i stjerneskjær
der vinden rusker i bartunge trær
over de øde vidder.
I storelgens øre en mørk melodi: skogenes sang
Han kviler på måsan i lullende li,
til skymmingen kaller ham ut på en sti
over de øde vidder.
Og skytteren hører det velkjente mål: skogenes sang
Han sitter og pusser det skottsvarte stål
mens blårøyken ringer seg opp fra et bål
inne på øde vidder.
Og aldri den stilner i høstnatta hen, skogenes sang
De stanser og lyer igjen og igjen
de ensomme dyr og de ensomme menn
inne på øde vidder.
Hver liten ting
Det gis en navnløs lykke. Den
kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.
Stans opp å se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.
Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
- fordi du stanset opp og så.
Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til dubefrir den, med ditt sinn.
Blant lyng og lauv og villgras stritt
en stemme hvisker stilt og blidt:
- Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!
Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.
To svarte karer
Det går to svarte karer
og sulrer langs en sti.
På ryggen har de rypesekk
med øks og smørask i.
De snyter seg i votta
og spytter snus på si.
Månen som et gullfat
på himmelduken står
og tindrer for de to som
igjennom skogen går.
Men kringom gullet gildrer
en gard som uvær spår.
”Je har nukk allri væla
sett værre bustetrer!
Ein tener neigu itte
tel salt i suppa her.
Nå drar je tel Ontario
og får meg høgging der”.
Slik talar’n Hans te’n Brede,
og n Brede svarar: ”Ja,
men skogen er full gørrgrov
der vest i Kanada.
Det vart full reint for stutt der,
et skærve svansebla’ …”
”Ja, den som må ta føan
i mellom børk og ve’,
han vart full like rik i
Amer’ka, tenker je.
Men her i denne lia
sku’ faen hølle te’!”
Slik går de to mamrer
og blåser – føy og fy!
Men månen smiler smålurt
bak snippen av ei sky:
Neste høst, vær sikker,
da går de her påny.
Syng liv i ditt liv
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg står med et segl på min munn
og tier frossent mot alt som har krevd
forløsningens syngende stund.
En sjel ei skjorte… Allikevel
er prisen forunderlig stor.
Og jeger for arm til å svare min gjeld
i gyldige, gangbare ord.
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg har bare ventet på vår.
Og nå har den øverste stjerne krevd:
Syng liv i ditt liv før du går!
Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene.
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter
gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene
i strie elver
for å finne sin husbond.
Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.
Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotify/TIDAL/YouTube mv).
AV EN SLITERS MEMOARER (2013)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN
Fløtervise
Legg innpå en pris og dra langstøvla på
Det er enda en sjø vi må over
Den er vid som et hav, den er svart som ei grav
Det er enda en sjø vi må over
Sjong fifi fei, sjong dudeli dei
I dag får vi me’vær på bommen
Ro lensene ut og la gangspillet gå
Over vatn der storlommen skriker
Så tar vi en blund ved et glitrende sund
Me’ natta for dagningen viker
Sjong fifi fei, sjong dudeli dei
Nei, nå har jeg brøti-åv hakan!
Bak skogen i øst står en morgen på kne
Og gløtter så vidt over åsen
Tre havmåker flyr gjennom tåke og yr
I sølvlyset sørover Råsen
Sjong fifi fei, sjong dudeli dei
Skæ tru håss det står tel der heime?
Je ser på deg, Per, du er gustin og grå
Du ynker deg sårt der du sover
Men dagen står klar ved ditt leie av bar:
Det er enda en sjø du må over
Sjong fifi fei, sjong dudeli dei
Nei, nå får’u se-tel å vakne!
Langt innpå skoga
Ti tusen mål skog står og svagar i vind
Og tenker og er som et levende sinn.
Og hjertet mitt banker, aleine med alt
Som hvisker så stilt og som huier så kaldt
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
- ho-ho ho.
Je står her og lyer meg sorgsam og rar,
For alt det je spør om, får skogsus til svar.
Og aldri i evighet vil det vel skje
En mann blir så vis som et susende tre
Langt innpå skoga, langt innpå skoga,
--ho-ho ho.
Men hugsamt er det nå likevel
Å høre på grana og vinden i kvelden.
De prater sammen som søster og bror
Og bruker så vakre, vindville ord
langt innpå skoga, langt innpå skoga,
- ho-ho ho.
Og bakenfor høgda, den borteste blå
Skal gåtene alle vel løsningen få
Når hjertet er jord under villgraset blakt,
Når lengslen er lys i en grenseløs trakt
Høgt over skoga, høgt over skoga,
- ho-ho ho.
Kont-Jo
Kont-Jo, venn og granne,
Kont-Jo, kamerat!
Vi har elsket dette lande.
Stridd for snus og mat.
Innpå digre bolagsskoger
Fekk vi kava, du og je.
Aldri vart vi unt å høre
Sus tå eige tre.
Kaute skogbaroner eiger
Heimen som vi kaller vår.
Steinrøys-heimen der vår slekt har
Sliti alle år
Kont-Jo, venn og granne,
Kont-Jo, øksekar!
Seks fot jord tå fedrelande
Er vår odelsgard.
På Langmora mo
Det ruslet ei jente på Langmora mo,
På Langmora mo nord i skogen.
Så høgbeint og lett som en ongelj ho tro,
Og myrulla blømte omkring hennes sko
Der ho kloppene sprang
Der ho trallet og sang
Over daler og døss nord i skogen.
Da kom det en gut over høgda fra vest,
Han gikk der og hukte som skytterer flest,
Han såg etter fuggel og hara.
Men best som han sulret, så hørte han sang,
Det var som om bittesmå sølvbjeller hang
Og tingle’ og tangle’ i snara.
Så råktes de to
På Langmora mo,
På Langmora mo nord i skogen.
Og kvelden sank blå over storrmyr og sti,
Og fullmånen striglåmte ned i ei li
Der det blinket og brann
I et bulkete spann
Med tre liter tyttebær i.
Men stjernene bleiknet. Det grydde av dag,
Det grydde av dag nord i skogen.
Og jenta kom heimatt med tårer på kinn –
Og bærspannet rustnet i regnvær og vind.
Der attglømt det sto
Innpå Langmora mo,
Innpå Langmora mo nord i skogen.
Skogen synger
Skogen synger med furu og tall
En sang så kjær.
Århundrer rinner og står for fall
Men sangen er like nær.
Stortrær styrtet, men nye vaks
Og lognet for vind og vær.
Skogskarsføtter trådte seg sti
Inn over mo og myr,
fulgte trutt gjennom bartong li
Fàr etter skaskutt dyr,
til dagen slunket
Og natta tente sitt stjerneyr.
Elden blusset som skjær av blod
I sjøer og stille tjønn
når skogens netter med sorgmild ro
Favnet sin tause sønn.
Han stirde i lågan og kviskret
Ja, kanhende en bønn.
Våren stemte de tusen lyrer til solsang ny
Fuggel spelte på storrgrå myrer
I drag av gry.
Skogsdyr blødde i måsan
Og døyde for pil og bly.
I snøkvite dager det klang av stål
Lytt gjennom skogenes sus.
Så tente karen et lite bål
Og drømte om heim og hus
til dagen kveldet og brakka
Bydde ham brisk og lus.
Grønne voller, bit for bit
Skaptes på mager jord
Havren svaga og signet slit
Med føe for nøysomt bord.
Rydningsfolk vakte i otte
Når frosten gufste med trekk frå nord.
Her i Skogen her er je født
Og her har jeg fristet min dag.
Håp har runnet og håp har dødt
Og tapt er nok mange slag.
Men sangen som vaknet i lyra
Fikk storskogens mjuke drag.
Av en sliters memoarer
De skjenkte meg mangt her i skogen,
Ja både av godt og vondt
De åra je rusla på knogen
Med øks og med neverkont. –
Men jamen har åra krevd
Adskillig av slit og svette
I pant for det liv je har levd.
Det var itte gamal kaksen
Som første gang fulgte han far
Tel skogs og sleit som en vaksen
På hogst inni snatt og snar.
Nei, je lærte nok fort og forstå
At livet vi fikk av Vårherre
Det var itte gratis å få.
Det vesle je lærte hos presten
Om alt som er rett her på jord,
Det satt itte djupt under vesten –
Je glømte det alt – og svor.
For i brakka gikk praten rå
Og gav dem ei hardhendt løysing
De gåter je grunna på.
Så mye kan si’s på den brakka,
Men kjær ho vart meg no lell,
For der på de kvistharde krakka
Je kvilte så mang en kveld.
Ho sto der i kveldsolas skjær
Og ropte tel skogenes sliter:
Kom no og kvil deg her!
Det var itte mange som roste
Dens brisk med den mugne halm,
Der klesplagg og sælatøy oste
Rundt fel’omnens glødende malm.
Men aldri har dyner av don og fjør
Vel skjenket ei kjærere kvile
Enn brisken ved omnsvarmens glør.
Je ofte vart blaut tel skinnet
Når snøslasket hølja tett,
men kunne itte sitta inne
sku’ onga få eta seg mett.
No huserer astma og gjekt
I skrotten min om natta,
Men ingen vel bryr seg om slekt.
Nei, detta er ittno å nevne,
Det var kun en kamp i det små,
Som aldri har maktet å jevne
Den vegen je sjøl måtte gå.
For der je no ender mitt spor,
Der strever de trogne sønner
Som alt eier sølvstrøm i hår.
Men storskog, du eier mitt hjerte –
Ha takk for den glede du gav.
Je føler trass alt ei smerte
I livskveldens sus mot mi grav.
Je ber deg tel dødens stund:
Stå vakt om mitt siste leie,
Og kyss du med dogg min munn!
Fløtarguten talar ve' jentene
Sitt rolig, jente! Bære sitt!
Vil du ifrå mæ fyke,
da haugger je hakan i hjerte ditt
som i en stokk i stryke.
Je slepper dæ itte! Sitt bære still!
Se neva mine, Kari:
dom krøker fingra og klemmer tel
omkring de ting je tar i.
Så blått det kvelles, du! Gras og fiol
rer senga vår under graner
der vårgauken galer slik han gol
i tjaugetals Lybeck-romaner.
Det bruser opp i mæ, blo’ og vår,
- det er som når storbommen stuper
igjennom Gransjø-dammen som står
me fulle, flomgule luker.
Å, gi mæ et kyss! Men fyst må je ta
og sputte tur mæ snusen.
Det er fulle så du itte vil ha
snusrand rundt truten din, pusen.
Du vil itte gjenne snu go’kjakan tel,
du kaster så kry me nakken.
Er fulle reidd atte skjeggstubb og stell
skæ skrubbe skrammer i lakken.
Je er ingen filmsjarmør, men skitt,
nå kjenner je mæ i taka.
Je trur je tar og løfter litt
på eitt tå serkeflaka
Tidlig vår
Hvor lufta er underlig synsk og rar
I en slik linnværs-kveld
Når Venus gror som en jåblom
Vest over mørke fjell.
Du kjenner den våte, ville duft
Av takdrøpp og vind og vær
Et stille forvandlingens mørke spinner
Drømmer i nakne trær.
Sjustjerna kommer deg nær.
Du ser hva du sveik med din trofasthet
I brødnyttens vadmålsgrå år.
Det er som om hjertet knuser
En verden hver gang det slår.
Voggevise
Itte gråte, Veslegull -
Itte felle tårer.
Himlen står av stjerner full
Nå som alle vårer.
Byssan, byssan, byssan lull,
Veslegull.
Se på blanke ruta
Glåmer månen inn og ler
Til et vakkert bån han ser
Her på kvite puta.
Itte gråte, Veslegull -
itte felle tårer.
Bjørka står av knopper full
Nå som alle vårer.
Byssan, byssan, byssan lull,
Veslegull.
Sov og drøm nå, liten.
Vi må itte vekke`n far
Som i skogen vøri har.
Han er trøtt og sliten.
Itte gråte, Veslegull -
Itte felle tårer.
Mor ho vaker for di skull
Nå som alle vårer.
Syng liv i ditt liv!
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg står med et segl på min munn
og tier frossent mot alt som har krevd
forløsningens syngende stund.
En sjel ei skjorte… Allikevel
er prisen forunderlig stor.
Og jeg er for arm til å svare min gjeld
i gyldige, gangbare ord.
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg har bare ventet på vår.
Og nå har den øverste stjerne krevd:
Syng liv i ditt liv før du går!
Lauskarsvise
Nei hør nå her, du Anne
Vi gifter øss i vår!
Vi har da gått i følje
I over tjuge år
Å tramteli å truddeli
Og tramteli og la
Å lamteli å luddeli
Nå ska’ du svara ja!
Så ber vi følk tel brølløps
Me’ værsågo’ og takk
Og har vi inga brurseng
Så bruker vi en krakk
Å tramteli å truddeli
Og tramteli og la
Å lamteli å luddeli
Ja, det ska’ nok gå bra!
Så reiser vi ei stue
Og rødder oss et bruk
Og har vi inga stoler
Så sitter vi på huk
Å tramteli å truddeli
Og tramteli og la
Å lamteli å luddeli
Nei, hør nå etter da!
Så finner vi en skoask
Og legger ongen i
Og får du ingen onge
Så gjær je ein på si’
Å tramteli å truddeli
Og tramteli og la
Å lamteli å luddeli
Ja, onger må en ha!
Du syns vel itte, Anne,
Je bruker store ord?
Je har da tredve kroner
Tel goe frå i fjor
Å tramteli å truddeli
Og tramteli og la
Å lamteli å luddeli
Nå såg je du vart gla’!
Vinternatt
Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
I skogen av rim på ruta
Det er som flyter du på ditt hår
Som ringer seg mørkt over puta
Min kjæreste, sover du?
Innunder risbjørka der vi satt
I kvitveis-lyset på bøen
Der ligger en orrfugl i fonna i natt
Og blunker og hakker i snøen
Min kjæreste, sover du?
Jeg ligger i stillheten, vaken og vár
Jeg stryker deg lint over håret
Men tanken er underlig kuldslått klar:
Det vintres på stiene våre...
Min kjæreste, sover du?
Ei veggklokke tikker. Timene går,
Og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
Et tomøyd ansikt. - Ingen ---
Min kjæreste, sover du?
Mitt liv
Det var rått, det var kaldt
Det var armod og alt
Som gjør stiene tunge å trø
Men en drøm lyste støtt
Med et blodskjær så rød
Som ei sundtråkket tran’bær i snø
Det var øks, det var plikt
Det var grovslit og slikt
Som gjør sangene grå i ditt brøst
Men en drøm lyste lell
Som en krypskytter-eld
Innpå fredlyste skoger ved høst
Det var svart, det var kvitt
Det var himmel og vidt
Det var lier der vårsola skein
Je vil takke deg, land!
Og her har du mi hand
Ho er svart, ja – men skitten er rein
Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.
Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotify/TIDAL/YouTube mv).
DET VI RAKK (20/8/2021)
TEKSTER OG MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN
HUGGET I STEIN (2019)
Har du tenkt på at hvert år
Glir kontinentene litt lenger vekk
Riktignok noen få centimeter
Men med tida, over mange millioner år
Har de flyttet seg langt
Og kanskje en dag har jeg glemt hva du heter
Men ofte lurer jeg
Har du tenkt på meg i blant?
Om jeg vil kan jeg gå rundt her resten av dagene
Og leite etter tegn
Og jeg som trodde vi var hugget i stein
Det er lett å love troskap til lengselen
Etter ting som har vært eller kunne ha blitt
Men jeg er lei for alt
Og Gud vet hva jeg tenkte på
Bare prøv å forstå:
Du var alt for meg, men jeg malte dagene grå
Om jeg vil kan jeg gå rundt her resten av dagene
Og leite etter tegn
Og jeg som trodde vi var hugget i stein
Som to kontinenter
Hver dag i sakte drift
Kløfta i mellom oss
Starta som en rift
Om jeg vil kan jeg gå rundt her resten av dagene
Og leite etter tegn
Og jeg som trodde vi var hugget i stein
ELVERUM I BLÅTT (2020)
Et hav av furukroner gynger
Og Glomma frakter sitt kalde vann
En blåmeis tripper rundt og synger
Men ellers fullstendig stillstand
Sangen fra Taiga’n stilner
Og kveldens siste tog har gått
Savner noen ord som lindrer
Det her er Elverum i blått
Månen stiger lavt over Christianfjeld
Og gatelyktene går i svart
Ei handlevogn står helt for seg selv
Leirets ansikt er stumt og hardt
Sangen fra Taiga’n stilner
og kveldens siste tog har gått
Savner noen ord som lindrer
Det her er Elverum i blått
Grøfta føles stadig dypere
Her til høyre for Hamar et sted
Vi lytter i vinden etter tegn
På hva som skal skje
Om dagen er kaving på slakk line
Og natta på det mørkeste nå
Vil kanskje tæla-hjerter tine
Og kanskje sjukehuset få bestå
Sangen fra Taiga’n stilner
Og kveldens siste tog har gått
Savner noen ord som lindrer
Det her er Elverum i blått
Sangen fra Taiga’n stilner
Og kveldens siste tog har gått
Savner noen ord som lindrer
Det her er Elverum i blått
Det her er Elverum i blått
STERKE MENN (2020)
Sterke menn bærer brystkasser av panser
Sterke menn bygger veier og bruer
Sterke menn vinner konkurranser
Og minnes med statuer
Sterke menn har store kontorer
Sterke menn har flotte fruer
Sterke menn klipper snorer
Ved fabrikker og fødestuer
Sterke menn oser autoritet
Sterke menn er bjellekuer
Sterke menn bare vet
Sitter i skyggen med Champagne og druer
Gjennom historien igjen og igjen
Har seieren gått til sterke menn
Sterke menn i alle kanaler
Gir rørende seiersintervjuer
Sterke menn holder flammende taler
Smigrer, skremmer og truer
Sterke menn er sterke i troen
Heier frem, står med kikkert og skuer
Sterke menn beholder roen
Når soldatene faller som fluer
Gjennom historien igjen og igjen
Har seieren gått til sterke menn
Sterke menn fjerner ugagnskråker
Brennemerker, slår og kuer
Sterke menn undertrykker, overvåker
Og gjemmer vekk formuer
Gjennom historien igjen og igjen
Har sterke menn tatt all oppmerksomheten
(C)/(P) ØKSEKAR