VI EIER SKOGENE (2018)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN

Skogsmorgen

 

Vi stamper oss fram mot en bitende vind

i skjær av den siste stjerne.

Hver mann er aleine med et sinn

og alt det han ville så gjerne.

 

Jeg hører mitt blodige hjerte slå

djupt under tele og frosne strå - -

 

Vi stamper oss fram … en rad av menn

i skjær av en morgenrøde.

- Å levedet er igjen og igjen

å stå opp fra de døde.

 Vi eier skogene 

 

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk 

har noensinne eid et tre –

Skjønt slektens livs-sti slynget seg

Over århundrers blå høgder 

av skog.

 

Skog i storm, 

Skog i stille –

Skog, skog, skog 

alle år.

 

Mitt folk 

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

 

Fremmede menn eier trærne,

og jorda – steinrøysjorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

 

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

 

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

 

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog 

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

 

Nei, vieier skogene,

slik barnet eier si mor.

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo -


ansikt som hjulspor på sletten,


som muld og morild.

 

Sår på leppene.


Blod på munnstykket av messing. Alltid


raser solstormen


i dine lungers kløftede tre. Alltid


flyr en ravn på duevinger


fra din søndersungne strupe.

 

Nobody knows . . .

 

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?


De klapper.


hender som slo, hender som hengte, hender


som splittet et mildt groende mørke


med hatets brennende kors.


Nå klapper de. 

Og duspiller, gamle. Synger


Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet


hiver. En sol sitter fast


i trompetens skinnende svelg.


Som gråten i en strupe.

 

. . . the trouble I've seen.

 

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull


over mitt eget stengte ansikt,


mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:


Hvor henter du kraften til


ditt opprør uten hat? 

Din
skinnende tone av lys


som gjennomstråler negernatta? Svar meg,


hvor stor sorg skal til . . .


hvor stor sorg skal til


for å nære en ren glede?

 

Og trompeten svarer


langt borte fra,


en røk av sølv:

- Mississippi. . .

I usle koier

 

I usle koier 

på strå og bar

lå’n far 

og far hass far.

 

I usle koier 

på bar og strå 

de lå

og lydde te vinden 

og tøgg på et skrå.

 

I usle koier 

på vintervang 

minsang 

frå djupe kjelder 

i mørket sprang

 

Den tonge tona 

frå laugg og li 

vart mi

så vent inga vise 

med lett melodi

Dagene og drømmen

Mitt sinn er en dampende, grosvanger jord

for tankenes avling: Det levende ord.

Men plikter og hverdager kveler det ned,

det får ikke lov til å vekse 

og modnes til klarhet og fred.

 

Jeg tjener for brødet i armod og slit.

Jeg selger min ungdom bit for bit

på dagenes larmende torg.

Men sinnet – det blodig forrådte –

slår brester av lengsler og sorg.

 

Jeg kjenner de søvnlause nettenes tort:

”Du kunne ha vært … og du kunne ha gjort …

Nå dør du en smertefull åndelig død

mens kroppen din hangler og lever 

av dyrekjøpt daglig brød.”

 

Men over min sti står stjerner hver kveld

og kaller meg mot de fjerneste fjell,

mot målet jeg aldri skal nå.

I stjernene leser jeg gåter 

som døden veit svarene på.

Skogenes sang

Den toner så sorgsamt på myr og mo: skogenes sang

Og teksten står skrevet med kveldsgull og glo 

der sola bak åsen i vest gikk til ro


over de øde vidder. 

 

Jeg stanser og lyer. Jeg hører en røst: skogenes sang

Et skjelvende fløyt fra et villfugl-brøst 

og sildring i bekken og sukk av høst 

over de øde vidder. 

 

Velsignet! Velsignet! hver tone som er skogenes sang


Den stiger i sol og i stjerneskjær

der vinden rusker i bartunge trær 

over de øde vidder. 

 

I storelgens øre en mørk melodi: skogenes sang

Han kviler på måsan i lullende li,


til skymmingen kaller ham ut på en sti 

over de øde vidder. 

 

Og skytteren hører det velkjente mål: skogenes sang


Han sitter og pusser det skottsvarte stål 

mens blårøyken ringer seg opp fra et bål 

inne på øde vidder. 

 

Og aldri den stilner i høstnatta hen, skogenes sang

De stanser og lyer igjen og igjen

de ensomme dyr og de ensomme menn 

inne på øde vidder. 

Hver liten ting
 

Det gis en navnløs lykke. Den 

kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.

 

Stans opp å se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.

 

Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
- fordi du stanset opp og så.

 

Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til dubefrir den, med ditt sinn.

 

Blant lyng og lauv og villgras stritt 
en stemme hvisker stilt og blidt:
- Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!

 

Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.

To svarte karer

Det går to svarte karer

og sulrer langs en sti.

På ryggen har de rypesekk

med øks og smørask i.

De snyter seg i votta

og spytter snus på si.

 

Månen som et gullfat

på himmelduken står

og tindrer for de to som

igjennom skogen går.

Men kringom gullet gildrer

en gard som uvær spår. 

 

”Je har nukk allri væla

sett værre bustetrer!

Ein tener neigu itte

tel salt i suppa her.

Nå drar je tel Ontario

og får meg høgging der”.

 

Slik talar’n Hans te’n Brede,

og n Brede svarar: ”Ja,

men skogen er full gørrgrov

der vest i Kanada.

Det vart full reint for stutt der,

et skærve svansebla’ …”

 

”Ja, den som må ta føan

i mellom børk og ve’,

han vart full like rik i

Amer’ka, tenker je.

Men her i denne lia

sku’ faen hølle te’!”

 

Slik går de to mamrer

og blåser – føy og fy!

Men månen smiler smålurt

bak snippen av ei sky:

Neste høst, vær sikker,

da går de her påny.

Syng liv i ditt liv

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg står med et segl på min munn

og tier frossent mot alt som har krevd

forløsningens syngende stund.

 

En sjel ei skjorte… Allikevel

er prisen forunderlig stor.

Og jeger for arm til å svare min gjeld

i gyldige, gangbare ord.

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg har bare ventet på vår.

Og nå har den øverste stjerne krevd:

Syng liv i ditt liv før du går!

Gleden

 

Den frostbrente gleden ved livet 

søker deg ved vadestedene.


ved leirbålene, ved korsveiene,
 

alltid - 


Selv i sorgens dager,


selv i motgangens bratte døgn


og våkenettenes martrende timer
 

søker gleden deg, kvidende


lik en trofast hund


som løp med blødende poter

                       gjennom rimfrosten 


og svømte mellom isflakene 

                                      i strie elver


for å finne sin husbond.

Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.

Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotify/TIDAL/YouTube mv).

AV EN SLITERS MEMOARER (2013)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN

Fløtervise

Legg innpå en pris og dra langstøvla på

Det er enda en sjø vi må over

Den er vid som et hav, den er svart som ei grav

Det er enda en sjø vi må over

Sjong fifi fei, sjong dudeli dei

I dag får vi me’vær på bommen

 

Ro lensene ut og la gangspillet gå

Over vatn der storlommen skriker

Så tar vi en blund ved et glitrende sund

Me’ natta for dagningen viker

Sjong fifi fei, sjong dudeli dei

Nei, nå har jeg brøti-åv hakan!

 

Bak skogen i øst står en morgen på kne

Og gløtter så vidt over åsen

Tre havmåker flyr gjennom tåke og yr

I sølvlyset sørover Råsen

Sjong fifi fei, sjong dudeli dei

Skæ tru håss det står tel der heime?

 

Je ser på deg, Per, du er gustin og grå

Du ynker deg sårt der du sover

Men dagen står klar ved ditt leie av bar:

Det er enda en sjø du må over

Sjong fifi fei, sjong dudeli dei

Nei, nå får’u se-tel å vakne!

Langt innpå skoga

 

Ti tusen mål skog står og svagar i vind

Og tenker og er som et levende sinn.

Og hjertet mitt banker, aleine med alt

Som hvisker så stilt og som huier så kaldt

langt innpå skoga, langt innpå skoga,

- ho-ho ho.

 

Je står her og lyer meg sorgsam og rar,

For alt det je spør om, får skogsus til svar.

Og aldri i evighet vil det vel skje

En mann blir så vis som et susende tre

Langt innpå skoga, langt innpå skoga,

--ho-ho ho.

 

Men hugsamt er det nå likevel

Å høre på grana og vinden i kvelden.

De prater sammen som søster og bror

Og bruker så vakre, vindville ord

langt innpå skoga, langt innpå skoga,

- ho-ho ho.

 

Og bakenfor høgda, den borteste blå

Skal gåtene alle vel løsningen få

Når hjertet er jord under villgraset blakt,

Når lengslen er lys i en grenseløs trakt

Høgt over skoga, høgt over skoga, 

- ho-ho ho.

Kont-Jo

 

Kont-Jo, venn og granne,

Kont-Jo, kamerat!

Vi har elsket dette lande.

Stridd for snus og mat.

 

Innpå digre bolagsskoger

Fekk vi kava, du og je.

Aldri vart vi unt å høre

Sus tå eige tre.

 

Kaute skogbaroner eiger

Heimen som vi kaller vår. 

Steinrøys-heimen der vår slekt har

Sliti alle år

 

Kont-Jo, venn og granne,

Kont-Jo, øksekar!

Seks fot jord tå fedrelande

Er vår odelsgard.

På Langmora mo

Det ruslet ei jente på Langmora mo,

På Langmora mo nord i skogen.

Så høgbeint og lett som en ongelj ho tro,

Og myrulla blømte omkring hennes sko

Der ho kloppene sprang

Der ho trallet og sang

Over daler og døss nord i skogen.

 

Da kom det en gut over høgda fra vest,

Han gikk der og hukte som skytterer flest,

Han såg etter fuggel og hara.

Men best som han sulret, så hørte han sang,

Det var som om bittesmå sølvbjeller hang

Og tingle’ og tangle’ i snara.

 

Så råktes de to 

På Langmora mo,

På Langmora mo nord i skogen.

Og kvelden sank blå over storrmyr og sti,

Og fullmånen striglåmte ned i ei li

Der det blinket og brann

I et bulkete spann

Med tre liter tyttebær i.

 

Men stjernene bleiknet. Det grydde av dag,

Det grydde av dag nord i skogen.

Og jenta kom heimatt med tårer på kinn –

Og bærspannet rustnet i regnvær og vind.

Der attglømt det sto

Innpå Langmora mo,

Innpå Langmora mo nord i skogen.

Skogen synger

Skogen synger med furu og tall

En sang så kjær.

Århundrer rinner og står for fall

Men sangen er like nær.

Stortrær styrtet, men nye vaks

Og lognet for vind og vær.

 

Skogskarsføtter trådte seg sti

Inn over mo og myr,

fulgte trutt gjennom bartong li

Fàr etter skaskutt dyr,

til dagen slunket

Og natta tente sitt stjerneyr.

 

Elden blusset som skjær av blod

I sjøer og stille tjønn

når skogens netter med sorgmild ro

Favnet sin tause sønn.

Han stirde i lågan og kviskret

Ja, kanhende en bønn.

 

Våren stemte de tusen lyrer til solsang ny

Fuggel spelte på storrgrå myrer

I drag av gry.

Skogsdyr blødde i måsan

Og døyde for pil og bly.

 

I snøkvite dager det klang av stål

Lytt gjennom skogenes sus.

Så tente karen et lite bål

Og drømte om heim og hus

til dagen kveldet og brakka

Bydde ham brisk og lus.

 

Grønne voller, bit for bit

Skaptes på mager jord

Havren svaga og signet slit

Med føe for nøysomt bord.

Rydningsfolk vakte i otte

Når frosten gufste med trekk frå nord.

 

Her i Skogen her er je født

Og her har jeg fristet min dag.

Håp har runnet og håp har dødt

Og tapt er nok mange slag.

Men sangen som vaknet i lyra

Fikk storskogens mjuke drag.

Av en sliters memoarer

De skjenkte meg mangt her i skogen,

Ja både av godt og vondt

De åra je rusla på knogen

Med øks og med neverkont. –

Men jamen har åra krevd

Adskillig av slit og svette

I pant for det liv je har levd.

 

Det var itte gamal kaksen

Som første gang fulgte han far

Tel skogs og sleit som en vaksen

På hogst inni snatt og snar.

Nei, je lærte nok fort og forstå

At livet vi fikk av Vårherre

Det var itte gratis å få.

 

Det vesle je lærte hos presten

Om alt som er rett her på jord,

Det satt itte djupt under vesten –

Je glømte det alt – og svor.

For i brakka gikk praten rå

Og gav dem ei hardhendt løysing

De gåter je grunna på.

 

Så mye kan si’s på den brakka,

Men kjær ho vart meg no lell,

For der på de kvistharde krakka

Je kvilte så mang en kveld.

Ho sto der i kveldsolas skjær 

Og ropte tel skogenes sliter:

Kom no og kvil deg her!

 

Det var itte mange som roste 

Dens brisk med den mugne halm,

Der klesplagg og sælatøy oste

Rundt fel’omnens glødende malm.

Men aldri har dyner av don og fjør

Vel skjenket ei kjærere kvile

Enn brisken ved omnsvarmens glør.

 

Je ofte vart blaut tel skinnet

Når snøslasket hølja tett,

men kunne itte sitta inne

sku’ onga få eta seg mett.

No huserer astma og gjekt

I skrotten min om natta,

Men ingen vel bryr seg om slekt.

 

Nei, detta er ittno å nevne,

Det var kun en kamp i det små,

Som aldri har maktet å jevne 

Den vegen je sjøl måtte gå.

For der je no ender mitt spor, 

Der strever de trogne sønner

Som alt eier sølvstrøm i hår.

 

Men storskog, du eier mitt hjerte –

Ha takk for den glede du gav.

Je føler trass alt ei smerte

I livskveldens sus mot mi grav.

Je ber deg tel dødens stund:

Stå vakt om mitt siste leie,

Og kyss du med dogg min munn!  

Fløtarguten talar ve' jentene

Sitt rolig, jente! Bære sitt!

Vil du ifrå mæ fyke,

da haugger je hakan i hjerte ditt

som i en stokk i stryke.

 

Je slepper dæ itte! Sitt bære still!

Se neva mine, Kari:

dom krøker fingra og klemmer tel

omkring de ting je tar i.

 

Så blått det kvelles, du! Gras og fiol

rer senga vår under graner

der vårgauken galer slik han gol

i tjaugetals Lybeck-romaner.

 

Det bruser opp i mæ, blo’ og vår,

- det er som når storbommen stuper 

igjennom Gransjø-dammen som står

me fulle, flomgule luker.

 

Å, gi mæ et kyss! Men fyst må je ta

og sputte tur mæ snusen.

Det er fulle så du itte vil ha

snusrand rundt truten din, pusen.

 

Du vil itte gjenne snu go’kjakan tel,

du kaster så kry me nakken.

Er fulle reidd atte skjeggstubb og stell

skæ skrubbe skrammer i lakken.

 

Je er ingen filmsjarmør, men skitt,

nå kjenner je mæ i taka.

Je trur je tar og løfter litt

på eitt tå serkeflaka

Tidlig vår

 

Hvor lufta er underlig synsk og rar

I en slik linnværs-kveld

Når Venus gror som en jåblom

Vest over mørke fjell.

 

Du kjenner den våte, ville duft

Av takdrøpp og vind og vær

Et stille forvandlingens mørke spinner

Drømmer i nakne trær.

 

Sjustjerna kommer deg nær.

 

Du ser hva du sveik med din trofasthet

I brødnyttens vadmålsgrå år.

Det er som om hjertet knuser

En verden hver gang det slår.

Voggevise

Itte gråte, Veslegull -

Itte felle tårer.

Himlen står av stjerner full

Nå som alle vårer.

 

Byssan, byssan, byssan lull,

Veslegull.

Se på blanke ruta

Glåmer månen inn og ler

Til et vakkert bån han ser

Her på kvite puta.

 

Itte gråte, Veslegull -

itte felle tårer.

Bjørka står av knopper full

Nå som alle vårer.

 

Byssan, byssan, byssan lull, 

Veslegull.

Sov og drøm nå, liten.

Vi må itte vekke`n far

Som i skogen vøri har.

Han er trøtt og sliten.

 

Itte gråte, Veslegull -

Itte felle tårer.

Mor ho vaker for di skull

Nå som alle vårer.

Syng liv i ditt liv!

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg står med et segl på min munn

og tier frossent mot alt som har krevd

forløsningens syngende stund.

 

En sjel ei skjorte… Allikevel

er prisen forunderlig stor.

Og jeg er for arm til å svare min gjeld

i gyldige, gangbare ord.

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg har bare ventet på vår.

Og nå har den øverste stjerne krevd:

Syng liv i ditt liv før du går!

Lauskarsvise

 

Nei hør nå her, du Anne

Vi gifter øss i vår!

Vi har da gått i følje

I over tjuge år

Å tramteli å truddeli

Og tramteli og la

Å lamteli å luddeli

Nå ska’ du svara ja!

 

Så ber vi følk tel brølløps

Me’ værsågo’ og takk

Og har vi inga brurseng

Så bruker vi en krakk

Å tramteli å truddeli

Og tramteli og la

Å lamteli å luddeli

Ja, det ska’ nok gå bra!

 

Så reiser vi ei stue

Og rødder oss et bruk

Og har vi inga stoler

Så sitter vi på huk

Å tramteli å truddeli

Og tramteli og la

Å lamteli å luddeli

Nei, hør nå etter da!

 

Så finner vi en skoask

Og legger ongen i

Og får du ingen onge

Så gjær je ein på si’

Å tramteli å truddeli

Og tramteli og la

Å lamteli å luddeli 

Ja, onger må en ha!

 

Du syns vel itte, Anne,

Je bruker store ord?

Je har da tredve kroner

Tel goe frå i fjor

Å tramteli å truddeli

Og tramteli og la

Å lamteli å luddeli

Nå såg je du vart gla’!

Vinternatt

 

Jeg ser deg i sølvlys, for månen står
I skogen av rim på ruta
Det er som flyter du på ditt hår
Som ringer seg mørkt over puta

Min kjæreste, sover du?

Innunder risbjørka der vi satt
I kvitveis-lyset på bøen
Der ligger en orrfugl i fonna i natt
Og blunker og hakker i snøen

Min kjæreste, sover du?

Jeg ligger i stillheten, vaken og vár
Jeg stryker deg lint over håret
Men tanken er underlig kuldslått klar:
Det vintres på stiene våre...
Min kjæreste, sover du?

Ei veggklokke tikker. Timene går,
Og angsten stirrer i bringen.
For klemt mot de rimfrosne rutene står
Et tomøyd ansikt. - Ingen ---

Min kjæreste, sover du?

Mitt liv

Det var rått, det var kaldt

Det var armod og alt

Som gjør stiene tunge å trø

Men en drøm lyste støtt

Med et blodskjær så rød

Som ei sundtråkket tran’bær i snø

 

Det var øks, det var plikt

Det var grovslit og slikt

Som gjør sangene grå i ditt brøst

Men en drøm lyste lell

Som en krypskytter-eld

Innpå fredlyste skoger ved høst

 

Det var svart, det var kvitt

Det var himmel og vidt

Det var lier der vårsola skein

Je vil takke deg, land!

Og her har du mi hand

Ho er svart, ja – men skitten er rein

Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.

Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotify/TIDAL/YouTube mv).

Bakside_edited.jpg
DET VI RAKK (20/8/2021)
TEKSTER OG MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN

HUGGET I STEIN (2019)

 

Har du tenkt på at hvert år 

Glir kontinentene litt lenger vekk 

Riktignok noen få centimeter

Men med tida, over mange millioner år

Har de flyttet seg langt 

Og kanskje en dag har jeg glemt hva du heter 

Men ofte lurer jeg

Har du tenkt på meg i blant?

 

Om jeg vil kan jeg gå rundt her resten av dagene 

Og leite etter tegn 

Og jeg som trodde vi var hugget i stein

 

Det er lett å love troskap til lengselen 

Etter ting som har vært eller kunne ha blitt

Men jeg er lei for alt 

Og Gud vet hva jeg tenkte på

Bare prøv å forstå: 

Du var alt for meg, men jeg malte dagene grå 

 

Om jeg vil kan jeg gå rundt her resten av dagene 

Og leite etter tegn 

Og jeg som trodde vi var hugget i stein 

 

Som to kontinenter 

Hver dag i sakte drift 

Kløfta i mellom oss 

Starta som en rift 

 

Om jeg vil kan jeg gå rundt her resten av dagene 

Og leite etter tegn 

Og jeg som trodde vi var hugget i stein 

ELVERUM I BLÅTT (2020)

 

Et hav av furukroner gynger

Og Glomma frakter sitt kalde vann 

En blåmeis tripper rundt og synger 

Men ellers fullstendig stillstand 

 

Sangen fra Taiga’n stilner

Og kveldens siste tog har gått 

Savner noen ord som lindrer 

Det her er Elverum i blått 

 

Månen stiger lavt over Christianfjeld

Og gatelyktene går i svart

Ei handlevogn står helt for seg selv 

Leirets ansikt er stumt og hardt 

 

Sangen fra Taiga’n stilner


og kveldens siste tog har gått 

Savner noen ord som lindrer 

Det her er Elverum i blått 

 

Grøfta føles stadig dypere

Her til høyre for Hamar et sted 

Vi lytter i vinden etter tegn


På hva som skal skje 

 

Om dagen er kaving på slakk line 

Og natta på det mørkeste nå

Vil kanskje tæla-hjerter tine

Og kanskje sjukehuset få bestå 

 

Sangen fra Taiga’n stilner

Og kveldens siste tog har gått 

Savner noen ord som lindrer 

Det her er Elverum i blått 

 

Sangen fra Taiga’n stilner

Og kveldens siste tog har gått 

Savner noen ord som lindrer 

Det her er Elverum i blått 

Det her er Elverum i blått 

STERKE MENN (2020)

 

Sterke menn bærer brystkasser av panser

Sterke menn bygger veier og bruer

Sterke menn vinner konkurranser 

Og minnes med statuer 

 

Sterke menn har store kontorer

Sterke menn har flotte fruer

Sterke menn klipper snorer

Ved fabrikker og fødestuer

 

Sterke menn oser autoritet

Sterke menn er bjellekuer

Sterke menn bare vet

Sitter i skyggen med Champagne og druer 

 

Gjennom historien igjen og igjen

Har seieren gått til sterke menn

 

Sterke menn i alle kanaler 

Gir rørende seiersintervjuer

Sterke menn holder flammende taler

Smigrer, skremmer og truer

 

Sterke menn er sterke i troen

Heier frem, står med kikkert og skuer

Sterke menn beholder roen 

Når soldatene faller som fluer 

 

Gjennom historien igjen og igjen

Har seieren gått til sterke menn

 

Sterke menn fjerner ugagnskråker

Brennemerker, slår og kuer

Sterke menn undertrykker, overvåker

Og gjemmer vekk formuer

 

Gjennom historien igjen og igjen

Har sterke menn tatt all oppmerksomheten

(C)/(P) ØKSEKAR