AV EN SLITERS MEMOARER​

​

De skjenkte meg mangt her i skogen,

Ja både av godt og vondt

De åra je rusla på knogen

Med øks og med neverkont. –

Men jamen har åra krevd

Adskillig av slit og svette

I pant for det liv je har levd.

 

Det var itte gamal kaksen

Som første gang fulgte han far

Tel skogs og sleit som en vaksen

På hogst inni snatt og snar.

Nei, je lærte nok fort og forstå

At livet vi fikk av Vårherre

Det var itte gratis å få.

 

Det vesle je lærte hos presten

Om alt som er rett her på jord,

Det satt itte djupt under vesten –

Je glømte det alt – og svor.

For i brakka gikk praten rå

Og gav dem ei hardhendt løysing

De gåter je grunna på.

 

Så mye kan si’s på den brakka,

Men kjær ho vart meg no lell,

For der på de kvistharde krakka

Je kvilte så mang en kveld.

Ho sto der i kveldsolas skjær 

Og ropte tel skogenes sliter:

Kom no og kvil deg her!

 

Det var itte mange som roste 

Dens brisk med den mugne halm,

Der klesplagg og sælatøy oste

Rundt fel’omnens glødende malm.

Men aldri har dyner av don og fjør

Vel skjenket ei kjærere kvile

Enn brisken ved omnsvarmens glør.

 

Je ofte vart blaut tel skinnet

Når snøslasket hølja tett,

men kunne itte sitta inne

sku’ onga få eta seg mett.

No huserer astma og gjekt

I skrotten min om natta,

Men ingen vel bryr seg om slekt.

 

Nei, detta er ittno å nevne,

Det var kun en kamp i det små,

Som aldri har maktet å jevne 

Den vegen je sjøl måtte gå.

For der je no ender mitt spor, 

Der strever de trogne sønner

Som alt eier sølvstrøm i hår.

 

Men storskog, du eier mitt hjerte –

Ha takk for den glede du gav.

Je føler trass alt ei smerte

I livskveldens sus mot mi grav.

Je ber deg tel dødens stund:

Stå vakt om mitt siste leie,

Og kyss du med dogg min munn!