VI EIER SKOGENE (2018)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN
Skogsmorgen
Vi stamper oss fram mot en bitende vind
i skjær av den siste stjerne.
Hver mann er aleine med et sinn
og alt det han ville så gjerne.
Jeg hører mitt blodige hjerte slå
djupt under tele og frosne strå - -
Vi stamper oss fram … en rad av menn
i skjær av en morgenrøde.
- Å levedet er igjen og igjen
å stå opp fra de døde.
Vi eier skogene
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
Skjønt slektens livs-sti slynget seg
Over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
Skog i stille –
Skog, skog, skog
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda – steinrøysjorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål skog
og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –
Nei, vieier skogene,
slik barnet eier si mor.
Louis Armstrong
Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og duspiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat?
Din skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi. . .
I usle koier
I usle koier
på strå og bar
lå’n far
og far hass far.
I usle koier
på bar og strå
de lå
og lydde te vinden
og tøgg på et skrå.
I usle koier
på vintervang
minsang
frå djupe kjelder
i mørket sprang
Den tonge tona
frå laugg og li
vart mi
så vent inga vise
med lett melodi
Dagene og drømmen
Mitt sinn er en dampende, grosvanger jord
for tankenes avling: Det levende ord.
Men plikter og hverdager kveler det ned,
det får ikke lov til å vekse
og modnes til klarhet og fred.
Jeg tjener for brødet i armod og slit.
Jeg selger min ungdom bit for bit
på dagenes larmende torg.
Men sinnet – det blodig forrådte –
slår brester av lengsler og sorg.
Jeg kjenner de søvnlause nettenes tort:
”Du kunne ha vært … og du kunne ha gjort …
Nå dør du en smertefull åndelig død
mens kroppen din hangler og lever
av dyrekjøpt daglig brød.”
Men over min sti står stjerner hver kveld
og kaller meg mot de fjerneste fjell,
mot målet jeg aldri skal nå.
I stjernene leser jeg gåter
som døden veit svarene på.
Skogenes sang
Den toner så sorgsamt på myr og mo: skogenes sang
Og teksten står skrevet med kveldsgull og glo
der sola bak åsen i vest gikk til ro
over de øde vidder.
Jeg stanser og lyer. Jeg hører en røst: skogenes sang
Et skjelvende fløyt fra et villfugl-brøst
og sildring i bekken og sukk av høst
over de øde vidder.
Velsignet! Velsignet! hver tone som er skogenes sang
Den stiger i sol og i stjerneskjær
der vinden rusker i bartunge trær
over de øde vidder.
I storelgens øre en mørk melodi: skogenes sang
Han kviler på måsan i lullende li,
til skymmingen kaller ham ut på en sti
over de øde vidder.
Og skytteren hører det velkjente mål: skogenes sang
Han sitter og pusser det skottsvarte stål
mens blårøyken ringer seg opp fra et bål
inne på øde vidder.
Og aldri den stilner i høstnatta hen, skogenes sang
De stanser og lyer igjen og igjen
de ensomme dyr og de ensomme menn
inne på øde vidder.
Hver liten ting
Det gis en navnløs lykke. Den
kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.
Stans opp å se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.
Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
- fordi du stanset opp og så.
Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til dubefrir den, med ditt sinn.
Blant lyng og lauv og villgras stritt
en stemme hvisker stilt og blidt:
- Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!
Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.
To svarte karer
Det går to svarte karer
og sulrer langs en sti.
På ryggen har de rypesekk
med øks og smørask i.
De snyter seg i votta
og spytter snus på si.
Månen som et gullfat
på himmelduken står
og tindrer for de to som
igjennom skogen går.
Men kringom gullet gildrer
en gard som uvær spår.
”Je har nukk allri væla
sett værre bustetrer!
Ein tener neigu itte
tel salt i suppa her.
Nå drar je tel Ontario
og får meg høgging der”.
Slik talar’n Hans te’n Brede,
og n Brede svarar: ”Ja,
men skogen er full gørrgrov
der vest i Kanada.
Det vart full reint for stutt der,
et skærve svansebla’ …”
”Ja, den som må ta føan
i mellom børk og ve’,
han vart full like rik i
Amer’ka, tenker je.
Men her i denne lia
sku’ faen hølle te’!”
Slik går de to mamrer
og blåser – føy og fy!
Men månen smiler smålurt
bak snippen av ei sky:
Neste høst, vær sikker,
da går de her påny.
Syng liv i ditt liv
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg står med et segl på min munn
og tier frossent mot alt som har krevd
forløsningens syngende stund.
En sjel ei skjorte… Allikevel
er prisen forunderlig stor.
Og jeger for arm til å svare min gjeld
i gyldige, gangbare ord.
Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!
Jeg har bare ventet på vår.
Og nå har den øverste stjerne krevd:
Syng liv i ditt liv før du går!
Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene.
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter
gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene
i strie elver
for å finne sin husbond.
Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.
Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotfy/TIDAL/YouTube mv).