VI EIER SKOGENE (2018)
TEKSTER: HANS BØRLI / MUSIKK: ERIK LUKASHAUGEN

Skogsmorgen

 

Vi stamper oss fram mot en bitende vind

i skjær av den siste stjerne.

Hver mann er aleine med et sinn

og alt det han ville så gjerne.

 

Jeg hører mitt blodige hjerte slå

djupt under tele og frosne strå - -

 

Vi stamper oss fram … en rad av menn

i skjær av en morgenrøde.

- Å levedet er igjen og igjen

å stå opp fra de døde.

 Vi eier skogene 

 

Jeg har aldri eid et tre.

Ingen av mitt folk 

har noensinne eid et tre –

Skjønt slektens livs-sti slynget seg

Over århundrers blå høgder 

av skog.

 

Skog i storm, 

Skog i stille –

Skog, skog, skog 

alle år.

 

Mitt folk 

var alltid et fattig folk.

Alltid.

Barn av livets

harde jernnetter.

 

Fremmede menn eier trærne,

og jorda – steinrøysjorda

som mine fedre ryddet

i lyset fra månens løkt.

 

Fremmede menn

med glatte ansikter

og pene hender

og bilen alltid ventende

utafor døra.

 

Ingen av mitt folk

har noensinne eid et tre.

Likevel eier vi skogene

med blodets røde rett.

 

Rike mann,

du med bil og bankbok

og aksjer i Borregaard:

du kan kjøpe tusen mål skog 

og tusen mål til,

men solefallet kan du ikke kjøpe

og ikke suset av vinden

og ikke gleden ved å gå heimover

når røslyngen blømmer langs stien –

 

Nei, vieier skogene,

slik barnet eier si mor.

Louis Armstrong

Gamle, milde Satchmo -


ansikt som hjulspor på sletten,


som muld og morild.

 

Sår på leppene.


Blod på munnstykket av messing. Alltid


raser solstormen


i dine lungers kløftede tre. Alltid


flyr en ravn på duevinger


fra din søndersungne strupe.

 

Nobody knows . . .

 

Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?


De klapper.


hender som slo, hender som hengte, hender


som splittet et mildt groende mørke


med hatets brennende kors.


Nå klapper de. 

Og duspiller, gamle. Synger


Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet


hiver. En sol sitter fast


i trompetens skinnende svelg.


Som gråten i en strupe.

 

. . . the trouble I've seen.

 

Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull


over mitt eget stengte ansikt,


mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:


Hvor henter du kraften til


ditt opprør uten hat? 

Din
skinnende tone av lys


som gjennomstråler negernatta? Svar meg,


hvor stor sorg skal til . . .


hvor stor sorg skal til


for å nære en ren glede?

 

Og trompeten svarer


langt borte fra,


en røk av sølv:

- Mississippi. . .

I usle koier

 

I usle koier 

på strå og bar

lå’n far 

og far hass far.

 

I usle koier 

på bar og strå 

de lå

og lydde te vinden 

og tøgg på et skrå.

 

I usle koier 

på vintervang 

minsang 

frå djupe kjelder 

i mørket sprang

 

Den tonge tona 

frå laugg og li 

vart mi

så vent inga vise 

med lett melodi

Dagene og drømmen

Mitt sinn er en dampende, grosvanger jord

for tankenes avling: Det levende ord.

Men plikter og hverdager kveler det ned,

det får ikke lov til å vekse 

og modnes til klarhet og fred.

 

Jeg tjener for brødet i armod og slit.

Jeg selger min ungdom bit for bit

på dagenes larmende torg.

Men sinnet – det blodig forrådte –

slår brester av lengsler og sorg.

 

Jeg kjenner de søvnlause nettenes tort:

”Du kunne ha vært … og du kunne ha gjort …

Nå dør du en smertefull åndelig død

mens kroppen din hangler og lever 

av dyrekjøpt daglig brød.”

 

Men over min sti står stjerner hver kveld

og kaller meg mot de fjerneste fjell,

mot målet jeg aldri skal nå.

I stjernene leser jeg gåter 

som døden veit svarene på.

Skogenes sang

Den toner så sorgsamt på myr og mo: skogenes sang

Og teksten står skrevet med kveldsgull og glo 

der sola bak åsen i vest gikk til ro


over de øde vidder. 

 

Jeg stanser og lyer. Jeg hører en røst: skogenes sang

Et skjelvende fløyt fra et villfugl-brøst 

og sildring i bekken og sukk av høst 

over de øde vidder. 

 

Velsignet! Velsignet! hver tone som er skogenes sang


Den stiger i sol og i stjerneskjær

der vinden rusker i bartunge trær 

over de øde vidder. 

 

I storelgens øre en mørk melodi: skogenes sang

Han kviler på måsan i lullende li,


til skymmingen kaller ham ut på en sti 

over de øde vidder. 

 

Og skytteren hører det velkjente mål: skogenes sang


Han sitter og pusser det skottsvarte stål 

mens blårøyken ringer seg opp fra et bål 

inne på øde vidder. 

 

Og aldri den stilner i høstnatta hen, skogenes sang

De stanser og lyer igjen og igjen

de ensomme dyr og de ensomme menn 

inne på øde vidder. 

Hver liten ting
 

Det gis en navnløs lykke. Den 

kan selv de lykkeløse menn
få møte i sin hverdags grend.

 

Stans opp å se deg fritt omkring:
Du står som inne i en ring
av ennå uforløste ting.

 

Da skjer et under. Her og nå:
En blomst blir blomst, et strå blir strå,
- fordi du stanset opp og så.

 

Hver liten ting er stum og blind
og lenket til en sorg av vind
til dubefrir den, med ditt sinn.

 

Blant lyng og lauv og villgras stritt 
en stemme hvisker stilt og blidt:
- Å, gi oss, bror vår, liv av ditt!

 

Hver liten ting av lyst og nød
er verd ditt liv, din bitre død.
Så bryt med takk det grove brød.

To svarte karer

Det går to svarte karer

og sulrer langs en sti.

På ryggen har de rypesekk

med øks og smørask i.

De snyter seg i votta

og spytter snus på si.

 

Månen som et gullfat

på himmelduken står

og tindrer for de to som

igjennom skogen går.

Men kringom gullet gildrer

en gard som uvær spår. 

 

”Je har nukk allri væla

sett værre bustetrer!

Ein tener neigu itte

tel salt i suppa her.

Nå drar je tel Ontario

og får meg høgging der”.

 

Slik talar’n Hans te’n Brede,

og n Brede svarar: ”Ja,

men skogen er full gørrgrov

der vest i Kanada.

Det vart full reint for stutt der,

et skærve svansebla’ …”

 

”Ja, den som må ta føan

i mellom børk og ve’,

han vart full like rik i

Amer’ka, tenker je.

Men her i denne lia

sku’ faen hølle te’!”

 

Slik går de to mamrer

og blåser – føy og fy!

Men månen smiler smålurt

bak snippen av ei sky:

Neste høst, vær sikker,

da går de her påny.

Syng liv i ditt liv

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg står med et segl på min munn

og tier frossent mot alt som har krevd

forløsningens syngende stund.

 

En sjel ei skjorte… Allikevel

er prisen forunderlig stor.

Og jeger for arm til å svare min gjeld

i gyldige, gangbare ord.

 

Jeg tør ikke dø! For jeg har ikke levd!

Jeg har bare ventet på vår.

Og nå har den øverste stjerne krevd:

Syng liv i ditt liv før du går!

Gleden

 

Den frostbrente gleden ved livet 

søker deg ved vadestedene.


ved leirbålene, ved korsveiene,
 

alltid - 


Selv i sorgens dager,


selv i motgangens bratte døgn


og våkenettenes martrende timer
 

søker gleden deg, kvidende


lik en trofast hund


som løp med blødende poter

                       gjennom rimfrosten 


og svømte mellom isflakene 

                                      i strie elver


for å finne sin husbond.

Tekstene er hentet fra diktsamlinger utgitt av Aschehoug og Tiden forlag.

Musikken er tilgjengelig på CD, LP og digitalt (Spotfy/TIDAL/YouTube mv).

© 2018 Artè - David Berget